Intervju | Psoriasisartritt

Carolinas psoriasisartritt ble bedre med riktig behandling

Det begynte med et vondt bein, men utviklet seg etter hvert til at Carolina Degerkvist omtrent ikke klarte å komme seg ut av sengen på grunn av de sterke leddsmertene.


Publisert den: 19.10.2015

Først skjønte ingen at det var psoriasisartritt Carolina led av, men når hun først fikk riktig behandling for problemene sine, klarte hun til og med å løpe Vårløpet.

– Uten behandling gir psoriasisartritt en lynende smerte. Det føles som om noen har stukket brennende kniver inn i muskelfestene, og man blir så stiv at kroppen ikke adlyder. Når det var på sitt verste, kunne jeg ikke snu meg i sengen når jeg først hadde lagt meg, og om morgenen måtte mannen min bokstavelig talt dra meg opp av senga, sier Carolina Degerkvist.

Trodde først psoriasisartritten var revmatisme

Hun kaller det for ”diagnosereisen”- den langvarige prosessen som til slutt førte til riktig diagnose, og etter hvert også riktig behandling. Sommeren 2010 besøkte Carolina Degerkvist legesenteret etter at hun lenge hadde gått med verk i et bein og delvis også i leddene. «Gå hjem og ta en Paracet», var det eneste rådet hun fikk. Men det ble ikke bedre, og hun kom tilbake til legesenteret gang på gang. Til slutt spurte legen henne oppgitt om hva hun egentlig ville at de skulle gjøre.

– Send meg til en revmatolog, sa jeg da. Jeg visste at vi hadde revmatisme i slekten, så jeg tenkte at det kanskje kunne være det.

Sagt ble gjort. En rekke forskjellige diagnoser ble nevnt; kan det være dette? Ettersom Carolina Degerkvist hadde mye problemer med tørr hodebunn ble hun sendt til en hudlege – som etter en rask titt konstaterte at det var psoriasis, og at leddsmertene dermed var psoriasisartritt. Etter en røntgenundersøkelse som viste kraftige betennelser i muskelfestene, ble mistankene bekreftet.

– Jeg var i trettiårsalderen med mann og barn, og ble gitt en diagnose på en uhelbredelig sykdom. Det beste hadde vært om de kunne tilby meg en kurator istedenfor å bare forvente seg at jeg skulle akseptere psoriasisartritten min. Jeg hadde ønsket en plan over hva som var neste steg i forløpet, sier Carolina Degerkvist.

Hun følte en stor sorg over å ikke kunne være den mammaen eller partneren som hun ville være. Et besøk på lekeplassen en ti minutters gåtur unna, føltes som et uoverstigelig hinder. Hun kunne ikke løfte opp barna sine når de var lei seg og trengte trøst, og mannen hennes måtte hjelpe henne med å sette på seg sokker og kneppe buksene.

– Ens partner skal kle av en, ikke på en. Jeg fikk nesten panikk av tanken på at jeg kunne risikere å ha det sånn livet ut. Jeg har alltid vært den som organiserer saker og ting, og hjelper alle, så det er klart at jeg følte meg usikker i mitt eget selvbilde.

I dag er smertene utholdelige

Det første legemiddelet som Carolina Degerkvist fikk mot sykdommen, førte til en allergisk reaksjon og sykehusinnleggelse. Etter mye stahet og mas, får hun i dag et dyrt biologisk legemiddel – som i hennes tilfelle hjelper mot både psoriasisen og psoriasisartritten.

– Jeg vet at disse legemidlene ikke virker like bra på alle, men for meg var det som å knipse med fingrene. Allerede etter den første sprøyten forsvant stivheten - selv om jeg fortsatt hadde smerter, og etter det ble det gradvis bedre.

På reisen har Carolina Degerkvist mottatt god støtte fra både arbeidsgiveren sin og Psoriasisforbundet. Hun klarer å jobbe heltid, samtidig som hun er ambassadør for andre psoriasisrammede på fritiden sin. Fortsatt opplever hun verkende smerter i hender og føtter – men det er utholdelig.

– Jeg har gått fra å ikke kunne reise meg opp fra senga selv – til å løpet Vårløpet. Jeg tror ikke på Gud, men følelsen av å løpe den gangen var nesten religiøs. Det var en helt utrolig opplevelse.

Kommenter denne artikkelen

Ingen har kommentert på denne siden ennå